En økende del av vår samfunnshukommelse er dokumentert som lyd- eller filmopptak. Opptakene er viktige bidrag til kunnskap om immateriell kulturarv og samfunnsforståelse. Eksempler er intervjuer med tidsvitner, folkemusikk- og dans, håndverksteknikker og muntlig fortellertradisjon.
Lagringsmedier for analoge og digitale audiovisuelle opptak er sårbare, og innholdet står i fare for å gå tapt. Bevaring av materialet krever at det analoge materialet digitaliseres, og at det digitalt skapte materialet konverteres til lesbare digitale formater. Det er også nødvendig med en sikker langtidslagring både for det analogt og det digitalt skapte materialet.
Forvaltning av audiovisuelt arkivmateriale er kompetanse- og ressurskrevende, og arbeidet kan være svært utfordrende for mange bevaringsinstitusjoner. Nasjonens felles hukommelse vil få store hull hvis denne typen materiale går tapt. Det må etableres et nasjonalt ansvar, utarbeides en nasjonal bevaringsplan og bevilges statlige ressurser.
Nødvendige tiltak for bevaring:
1. Avklare nasjonalt ansvar for koordinering
Manglende nasjonalt ansvar for å koordinere det audiovisuelle arkivfeltet gjør at flere aktører forsøker å løse nasjonale utfordringer gjennom mindre prosjekter, uavhengig av og parallelt med hverandre. En ansvarsavklaring, gjennom et gitt mandat, vil tydeliggjøre arbeids- og kompetansedeling mellom nasjonalt, regionalt, og lokalt nivå og i forhold til den enkelte bevaringsinstitusjonen.
2. En nasjonal bevaringsplan
Det audiovisuelle arkivmaterialets kompleksitet fremgår ikke av Arkivverkets statistikk. Det finnes ingen nasjonal oversikt over omfanget av audiovisuelt arkivmateriale, og det er ukjent hvor mye materiale som har gått, eller som står i fare for å gå tapt. Det må gjennomføres en kartlegging og risikovurdering av materialet, samt vurderes hensiktsmessige tiltak. Dette vil gi et godt grunnlag for å utarbeide en nasjonal tiltaksplan.
3. Magasinkapasitet for analogt materiale
Bevaring av analogt audiovisuelt arkivmateriale krever optimale, stabile og sikre lagringsforhold. Det er for få magasiner med slike kvaliteter i dag, og de er ikke tilgjengelige for alle. Arkivverket mangler magasinkapasitet, og Nasjonalbibliotekets mandat, samlings- og bevaringspolitikk, krever en overføring av rettigheter til materialet. Dette kommer i konflikt med den enkelte forvaltningsinstitusjons avtaler, prinsipper for bevaring og ønske om å formidle materialet. Det er behov for at institusjoner kan deponere arkivmaterialet hos andre bevaringsinstitusjoner, uten at rettigheter til materialet overføres. Løsninger kan være å gi mandat til en nasjonal institusjon, eller å bygge regionale arkivmagasin i tilknytning til forvaltningsinstitusjoner. Dette forutsetter en endring i Arkivloven, om oppbevaring av kopier av arkivdokumenter i flere virksomheter.
4. Digitalisering for bevaring og sikker digital forvaltning
Digitalisering, konvertering og sikker digital forvaltning krever kompetanse og store ressurser. Anbefalingene i St.m. 24 Nasjonal strategi for digital bevaring og formidling av kulturarv (2008-2009) er ikke fulgt: et eget digitaliseringsråd er ikke utnevnt og tiltaksmidler er ikke bevilget. En nasjonal institusjon bør gis et spesifikt mandat til å bistå bevaringsinstitusjoner med digital forvaltning og sikring, uten at opprinnelige rettigheter overføres. Dette forutsetter en endring i Arkivloven, om oppbevaring av kopier av arkivdokumenter i flere virksomheter.
5. Nasjonal standard for digitale bevaringsfiler
Informasjon i analoge lagringsmedier bør overføres til digitale medier uten at kvaliteten reduseres. Å sikre fremtidig avspilling og bevaring av medier krever et digitalt format som er ukomprimert, eller et tapsfritt transkodet format med åpen kildekode. Det er problematisk at ledende nasjonale institusjoner, som Arkivverket og Nasjonalbiblioteket, følger forskjellige standarder for avlevering av digitale bevaringsfiler. Det er behov for en felles nasjonal standard.
6. Moderne fagsystem for registrering, gjenfinning og formidling
Digitalisert audiovisuelt arkivmateriale gir lettere tilgjengelighet og formidling. Moderne katalogsystemer gir mulighet for åpne delingsløsninger av bruksformater, som er godkjent for offentlig publisering jfr. åndsverkloven, nærstående rettigheter og arkiv-etiske retningslinjer. Arbeidet med utvikling og drift av en moderne programvare må sikres gjennom statlige tilskudd og et nasjonalt ansvar.
Her kan dere lese bakgrunnsdokumentet som handlingsplanen bygger på.