Vi er i ferd med å bli en digital dement nasjon

Generalsekretær i Arkivforbundet skriver at det i mange år har vært slått fast at det er stor fare for at digitalt skapte verdier kan gå tapt. På tross av det har ressursene uteblitt. Foto: Adobe Stock

Generalsekretær i Arkivforbundet, Kjetil Landrog (stod på trykk i Aftenposten 6. august 2017)

Både i offentlig og privat sektor har arkiver i mange år kun vært skapt i digital form. Til tross for dette har satsningen på bevaring av digitalt skapte arkiver vært minimal. I en rekke offentlige utredninger og dokumenter er det gjennom mange år slått fast at det er stor fare for at digitalt skapte arkiver kan gå tapt. Bevaring av papirarkiver har vært gjort med suksess i mange hundre år. Bevaring av digitalt skapte arkiver er historien om en varslet katastrofe.

Hvordan skal historien til bedrifter, idrettslag og viktige enkeltpersoner tas vare på når informasjonen kun er lagret digitalt? Eller hva med dokumentasjon av de politiske partienes historie i den digitale tidsalderen, der arkivene består av e-poster og elektroniske dokumenter lagret i skya eller på et fysisk lagringsmedium?

Tidligere visepresident i Google, Vint Cerf, mener at vi er på vei inn i en ny mørketid, fordi vi har byttet ut papirene med digitale arkiver. TV-suksessen «Hvem tror du at du er», der kjendiser sporer opp sine forfedre, baserer seg utelukkende på papirarkiver. Med dagens manglende satsning på bevaring av digitalt skapte arkiver vil våre tippoldebarn ikke finne oss.

I juni vedtok et flertall på Stortinget at det skal lages en bred utredning av samfunnets arkivfunksjoner, med «særlig vekt på regionale arkivtjenester, nasjonalt samspill og håndtering av digitale utfordringer». Det er viktig at både kommunal og privat sektor er med da store deler av samfunnets arkiv bevares i arkivinstitusjoner utenfor statlig sektor, og særlig gjelder dette arkiver skapt av private aktører.

Den nasjonale strategien for arkiver skapt av private aktører slår fast at slike arkiver er klart underrepresentert. Innen privat sektor og for organisasjoner, er risikoen for at deres digitalt skapte arkiver forsvinner, svært stor. Lagringsmediene har begrenset levetid, og en god nasjonal standard for å bevare for eksempel lyd- og audiovisuelle arkiver må utarbeides.

Denne våren leverte jeg inn en masteroppgave i digital kommunikasjonsledelse på BI, der jeg undersøkte hvilket forhold organisasjoner har til digitalt skapte arkiver. Resultatet var nedslående: kun 9 prosent svarte at de tok vare på digital kommunikasjon, og 70 prosent overførte ikke digitalt materiale fra gamle lagringsmedier. SMS´er ble slettet. Det er synd, fordi det er her gullet for fremtidige historikere vil ligge.

Til tross for langvarig og omfattende bekymring hos myndighetene, har ressursene til bevaring av vår digitale historie uteblitt. Vi er i ferd med å bli en digital dement nasjon. Den kommende arkivutredningen gir oss en mulighet for å sette de digitale utfordringene på dagsorden, samt iverksette tiltak for å stoppe den digitale demensutviklingen. Vi trenger større bevissthet i privat sektor til å bevare egen digital dokumentasjon, og arkivsektoren trenger økte ressurser.